Oversettelse Unni Løkken
Jeg
tilbragte mer enn tre år i psykiatrien, fikk mange diagnoser og tusenvis
av piller, også elektrosjokk og insulinsjokk på 70-tallet. Senere studerte
jeg sosialt arbeid, kontaktet Galebevegelsen i Berlin (Die Irren-Offensive) og
ble en av initiativtakerne til Foreningen til Vern mot Psykiatrisk Vold,
og jeg har fra starten arbeidet i Tilfluktshuset.
(Hvis dere er interessert
i bilder av huset, noen beboere og betjening, kan dere se videoen med en TV-film
laget i 1996 av en av de to nasjonale tyske TV-stasjoner. Vi vil forsøke
å oversette den. I fjor utgav jeg en bok om våre første erfaringer
med Tilfluktshuset. Den heter: "Flucht in die Wirklichkeit", på norsk "Flukt
til virkeligheten". Dere kan få se boka med dens mangfold av bilder. Vi har
og brosjyrer og postkort.)
Vi åpnet Tilfluktshuset, "Weglaufhaus" den
første januar 1996.
Hvem er vi?
Vi representerer Foreningen
til Vern mot Psykiatrisk Vold, grunnlagt sju år tidligere av en liten gruppe
overlevende og andre antipsykiatriske aktivister. (I Tyskland snakker vi ikke
om overlevende, men om "Psychiatrie-Betroffene"; et begrep som ikke lar seg oversette
til engelsk. Begrepet står for folk som er utsatt for, truffet av, eller
konfrontert med psykiatrien. Dette er et mindre radikalt, og mer nøytralt
begrep enn overlevende, men dog langt unna begrepet bruker.)
Hva er Tilfluktshuset?
Tilfluktshuset
er et antipsykiatrisk krisesenter for hjemløse overlevende av psykiatrien;
for folk som har tilbragt lang tid i psykiatriske avdelinger, og som ønsker
å leve uten psykiatri med dens diagnoser og medisiner. Ønsket om å bestemme
over seg selv, og ta ansvar for seg selv er ikke det samme som at ønsket
lar seg realisere med en avgjørelse. Etter år langt borte fra egne ønsker,
muligheter, endog fra egen kropp, trenger du noe mer enn å ta en avgjørelse.
Du trenger:
-
Støtte dag og natt.
-
Folk som lytter, som er interessert, som stoler på
ens ord, og som har tro på ens fremtid.
-
En intensiv utveksling av erfaringer med medbeboerne.
-
Noen få regler: Ikke vold, (spesielt psykisk vold mot
andre), gjensidig respekt, ikke alkohol eller ulovlige rusmidler
i huset.
- Et sted en møter dagliglivets
utfordringer på nytt, eller møter dem for første gang.
Etter
omkring ti års kamp, er Tilfluktshuset den første tyske institusjon
av dette slag som får offentlig støtte. I følge § 72 i den
"Føderale lov om sosial velferd", kalt "Hjelp i spesielle sosiale vanskeligheter",
kan bare hjemløse få en dagkvote på 200 tyske mark opp til seks
måneder. Dette får de ikke lett. I Berlin har vi 23 ulike sosialkontorer
med 23 ulike saksbehandlingsrutiner med hensyn til å ta beslutninger, og
hver beboer må oppsøke ett av dem og oppfylle alle dets noen ganger
utrolige krav. For mennesker med enorme problemer, uten hjem, stort sett venneløse,
og med fysiske problemer grunnet medisinbruk, er denne situasjonen meget plagsom
selv om de blir fulgt til kontoret.
Hva er antipsykiatrisk i Tilfluktshuset?
-
Beboerne er ansvarlige for seg selv. De er ikke mentalt
syke selv om de lever i en annen virkelighet, eller er i en
dyp krise.
-
Ingen diagnoser, ingen medisin, (unntatt de psykiatriske
medikamenter folk tar om de foretrekker langsom trinnvis nedtrapping),
ingen tvangsanbringelse og ingen psykiatere.
-
Alle dokumenter vi må skrive om beboerne er åpne
for innsyn. De kan kommentere dem, og også rette opp
feil.
-
Ikke minst er halvparten av staben overlevende av psykiatrien.
(For øyeblikket er vi 12 ansatte 7 kvinner, 5
menn 7 er overlevende).
-
Stabens profesjonelle kvalifikasjoner er mindre fremtredende
enn menneskelige kvaliteter (toleranse, følsomhet, humoristisk
sans), og erfaring med å handtere konflikter med en klar
antipsykiatrisk holdning.
-
De styrende organer, er alle kontrollert av overlevende.
Bestemmelser blir tatt i full åpenhet. Den øverste
myndighet på huset er husmøtet med alle beboerne
og to ansatte to ganger i uka. Staben møtes en gang i
uka. Hvis det fattes motstridende bestemmelser, eller grunnleggende
spørsmål skal drøftes, nedsettes en "generalforsamling"
med alle beboerne og staben samlet. Den endelige bestemmelsen
taes av denne.
Hvem bor i huset?
Beboerne
kommer for det meste fra Berlin, men også noen ganger fra andre deler av
Tyskland og endog fra Sveits. Alle var tidligere innlagt i psykiatriske institusjoner
og hjemløse, eller stod i fare for å miste sine hjem. En tredel kommer
rett fra psykiatrisk institusjon. 20% er hjemløse og bor på gata. 23%
kommer fra andre sosiale- eller sosialpsykiatriske institusjoner, eller krisesentre
for mishandlede kvinner. Resten kommer fra sine familier, venner eller meget sjeldent
fra egne leiligheter, hvor de ikke kan bo lenger. I de første tre årene
bodde det 132 personer i huset. 63 kvinner og 69 menn. Majoriteten har en historie
med lengre tids psykiatrisk behandling hvor de fleste har vært institusjonalisert,
tvangsbehandlet og tungt medisinert, flerfoldige ganger. Flesteparten har ikke
bare opplevd psykiatrisk vold, men også seksuell, fysisk eller psykisk vold
gjennom barndommen. Mange har lite utdanning og lever på sosialhjelp. Ofte
har beboere verger som tar seg av spesielle oppgaver.
Hva skjer i huset?
Tilfluktshuset
er ingen terapeutisk institusjon. Dets innhold er å takle dagliglivets utfordringer
som det er nok av. Opp til 13 beboere deler den gamle og ikke så store villaen,
og organiserer husarbeidet.
Stabens oppgave er å få alt til å
fungere, gi støtte og å rydde opp i konflikter. Det finnes ingen timeplan,
intet program, men en mengde individuelle, sosiale, legale og økonomiske
problemer som må løses. Hovedoppgaven består i å planlegge
fremtiden for hver enkelt beboer, et fremtidig arbeid, holdbart levesett, sosialt
nettverk og en fremtid utenfor psykiatrien.
Spesielt om kvelden og om natta
gjenopplever beboerne ofte traumatiske situasjoner som gjør at de ikke får
sove og har det vanskelig. De har mistet troen på en egen fremtid, og de
til og med skader seg selv. Vi deler de søvnløse nettene, foreslår
en spasertur på de nærmeste jordene, går sammen til trimrommet hvor
en kan rope, bokse eller kaste ting i veggen. Vi lytter og snakker om våre
nærmest felles erfaringer.
Så lenge en form for kommunikasjon og en
rest av egenansvar eksisterer, er kriser og galskap mulig i Tilfluktshuset. Hvis
kontakt og overenskomst blir umulig over lengre tid, og miljøet i huset blir
alvorlig forstyrret, må en beboer være nødt til å forlate huset.
Finnes
det noen problemer?
Selvfølgelig finnes det mange problemer. Jeg
gir deg noen nøkkelord.
-
Tiden: 6 måneder er meget kort tid til å løse
grunnleggende problemer.
-
Husets fiender: Naboer som nitid observerer oss, politiske
fiender som prøver å stenge huset, fiender i administrasjonen
som ikke betaler; og vår beste og eldste fiende, psykiatrien.
-
Mangelen på andre antipsykiatriske institusjoner.
-
Liten toleranse blant beboerne (noen ganger), et ønske
om antipsykiatrisk pleie.
- Vi er ikke nok ansatte. Derfor går vi noen ganger trøtt,
og kan endog, (sjeldent), bli gale (mad).
Derfor er det ikke
lett å leve, eller å arbeide i huset. Meget ofte er det bråkete
og kaotisk. Kjøleskapet er tomt. Du finner ingen skje eller kaffekanne. Tykke
skyer av sigarettrøyk henger i lufta, og ingen ønsker å gjøre
noe som helst.
Jeg liker dette stedet, men jeg kan ikke arbeide her for
alltid. Våre beboere har de beste muligheter i livet når de er i stand
til å tilbringe lang tid i dette enestående huset.
Ansv. red.: Dette er en oversettelse av Kerstins Kempkers engelskspråklige
manuskript om Weglaufhaus fra Amaliedagene 1999. Før oversettelsen
av manuskriptet er en oversettelse av en tyskspråklig presentasjon
av Kerstin Kempker. De bøkene som står under presentasjonen
av henne kan interesserte henvende seg til Peter Lehmann
mail[at]peter-lehmann.de
, som også var gjest under fjorårets Amaliedager.
Lehmann er tidligere styreleder og i dag styremedlem i Europeisk
Nettverk.